Innlegg skrevet av Marcel Bergekontaktlærer 8. trinn ved Sokndal Skole

Noe av det som motiverer meg mest i hverdagen som lærer, er de små øyeblikkene hvor en elev mestrer noe de ikke trodde de skulle få til. I dag skjedde et slikt magisk øyeblikk mens vi holdt på med sjakk på 8. trinn.

Da jeg fortalte klassen at vi skulle gjøre en sjakkøvelse i timen, så jublet de fleste. Men det var en elev som ikke var særlig begeistret. Jeg kunne se på ansiktsuttrykket hennes at hun var skeptisk. Etter å ha satt dem sammen to og to ved hjelp av tilfeldig trekking, forklarte jeg reglene for øvelsen “kaos i rekkene”. Øvelsen går ut på å stille opp brikkene på feil ruter, for så å bruke lovlige trekk til å få alle brikkene på sin riktige startplass. En stund senere ropte den skeptiske jenta meg bort til brettet sitt. Da hadde de kommet til denne posisjonen med hvit i trekket:

Jenta var litt fortvilet, fordi hun ledet, men var i stuss hvordan hun skulle få den siste springeren i mål. Hun spurte om det i hele tatt var mulig. Jeg bekreftet at det er mulig å få alle brikkene på sin rette plass, hvis en tenker seg godt om. Hun grublet litt, og plutselig utbrøt hun et triumferende “AHA!” Hun hadde knekket koden og funnet springertrekket som gjorde at hun kom til å vinne i neste trekk (Sa3). Jeg skrøt av henne for å være smart og finne ut av en utfordrende stilling (utfordrende for nybegynnere vel og merke). Det stolte ansiktsuttrykket hun hadde etter å ha slått en annen spiller som egentlig er flinkere enn henne i det meste, var uvurderlig.